Home, Sweet Home.

Ja, jeg er nesten en uke for seint med å skrive "jeg har endelig kommet hjem" innlegget mitt, men jeg har vært usikker på om jeg skulle gidde det. Alikevel har jeg etter en snau uke hjemme i Norge funnet ut at jeg skal fortsette bloggingen litt til. Jeg har tross alt venner utenfor kongsberg som sikkert har mye glede av å lese lange, kjedelige innlegg om dagene mine som inneholder absolutt ingenting. Om de ikke bryr seg kan jeg blogge for meg selv og en og annen fjortiz som kikker rundt på ukjente blogger og legger igjen en kommentar for å sanke lesere på sin egen blogg.
Siden jeg kom hjem fra 30gradersvarmedeilige salvador har jeg for det meste hatt et gigantisk smil spikra opp i det fortsatt-litt-brune ansiktet mitt. Jeg har gitt lange klemmer til bestemødre, bestefar, onkler, tante og det som finnes av slektninger. Jeg har spist BLT to ganger og allerede sett Lisa igjen. Jeg har vært våken til langt utover natten. Jeg har snakket med Kine til langt utover natten. Jeg har sett film med Kristine og Hege, langt utover natten. Og jeg har tilbrakt kvalitetstid med de fineste jentene i verden (minus noen som ikke har returnert til fødebyen ennå).

Jeg sier fortsatt "Obrigada". Jeg kaster stadig papiret i søpla i stedet for doen, og jeg blir fortsatt sjokkert over hvor kaldt man kan få det hver gang jeg går ut døra.

Jeg har gått fra en lang sommerferie til en lang juleferie. Hver dag jeg våkner føler jeg at det er julaften og vi snart skal pakke opp gaver og spise julemat. Men før den tid skal enda flere fine jenter komme hjem, enda fler bacardiflasker ofres og enda mer kvalitetstid bli brukt opp.

Om noen vil ha stygge julekort av meg er det bare å skrive adresse i kommentarfeltet. Jeg er beryktet for å ha de styggeste julekorta på juleverksted.

We Fly High

Gud. Da var det lenge siden jeg hadde blogga sist, og igjen må du forberede deg på et langt innlegg. Jeg veit det Tonje, det er bedre å blogge litt hver dag. Men de siste dagene har jeg rett og slett ikke hatt tid til å bruke kvalitetstid foran skjermen, og det er kvalitetstid jeg trenger for å blogge. Nå, i dette sekund, er det akkuratt 48 timer og 55 minutter til flyet letter fra Salvador. Tiden har gått så uendelig fort. Jeg kan faktisk ikke skjønne at jeg skal hjem om bare to dager. En del av meg skriker etter å gi store klemmer til de jeg er gla i, legge meg i et kaldt rom under en tjukk dyne, spise normal mat og faktisk få det man bestiller. I dag bestilte jeg peperonipizza, men fikk pizza med paprika. Da vi klaga lo de bare av oss. Jeg reiste i protest videre til Cheiro de Pizza som har den beste pizzaen i by'n, og etter jeg hadde reist satt Miriam foten ned. Vi slapp derfor å betale for pizza'n. Hu er kjekk hu derre Miriam. Men det var ikke dette jeg skulle fortelle... Den andre delen av meg har faktisk blitt gla i Salvador. Gla i de gale taxisjåførene som durer av gårde på portugisisk, til tross for at jeg har sagt minst tre ganger at jeg ikke snakker portugisisk og derfor ikke kan svare på noe av det de spør meg om. Store deler av folket er bare utrolig hyggelige og gode mennesker. Jeg har blitt gla i sola, vannet og det faktum at jeg svetter om jeg har på meg bukse før klokken 20.00, og også da svetter om jeg sitter ute. Jeg kan endelig sove gjennom hele natta i den brennende varmen. Nå er klokka 23.05 og det er 27 grader ute fortsatt. Jeg har blitt skikkelig gla i menneskene jeg har tilbrakt tid med de siste månedene, og gleder meg til å møte de igjen i Norge. Jeg putter automatisk papiret i søplebøtta i stedet for i do, og sier alltid Obrigada i stedet for takk.

Men så til de siste dagene. Jeg kan ikke engang huske hva jeg gjorde de forskjellige dagene, men jeg husker at det var på lørdag vi var på avslutningsmiddag med hele gateway. Det var utrolig koselig, og siden jeg drakk min egen velksomsdrink, pluss 4 andres, hadde jeg det innmari gøy. Vi hadde stol-leik og pyramidekonkurranse. Dessuten var det underholdning i form av vitser fra Kasper og Eirik bidro med å drikke en vinflaske på ca. 30 sekunder. Ja, Eirik Rauboti fra Kongsberg. Jeg blei stolt. Dessuten fikk vi diplom:

Etter middagen dro de fleste til Maddre, en utrolig bra uteplass for de som er gla i å danse. Har et par hjemme i Norge jeg skulle tatt med dit. Utpå kvelden hørte jeg en kjenningsmelodi i øret, det var vår kjære Lady Gaga med godlåta pokerface. Jeg begynte selvfølgelig å danse pokerfacedansen, men de andre bare lo. Ikke med meg, fordi de skjønte den interne dansen jeg gjorde helt for meg selv på gulvet, men av meg, nettopp fordi jeg var den eneste som kunne disse kule movesa. Da var'e likefør jeg satt meg ned å grein. I stedet lukket jeg øynene og lata som jeg var på beats, omsvermet av go'jentene mine. Vi blei overraskende tidlig lei. Jeg campa hos penthousejentene og vi stoppa på vår alles kjære McDonalds på hjemveien.

Og vips var siste lørdagen i Salvador over.

Søndagen dro vi på volleyballturnering. Det var visst worldcup, men vi fikk bare med oss herrefinalen. Etterpå kosa vi oss på stranda før turen igjen gikk til penthousen. Det var da jeg hadde ekkel-opplevelse-med-taxi nr. 1 av 3. Taximannen kjørte den "indre" veien, altså ikke den jeg pleier å kjøre og jeg kan forklare veien til. Jeg satt meg godtroende inn og sa "cardeal da Silva", han nikket pent og kjørte av gårde. Plutselig kom vi helt feil vei, og mannen begynte å spørre MEG om hvor han skulle kjøre. Jeg hadde jo ingen anelse, så jeg satsa på litt forskjellig. Heldigvis kom jeg helskinnet frem. Fra Penthousen dro Mia, Kristina, Oda og jeg videre til Salvador Shopping for å handle litt julegaver. Jeg og Mia ville på kino, og vi ville se New Moon enda en gang. Det ville ikke Oda og Kristina. Vi syntes de var kjempe teite og megasvikere, og de syntes vi var utrolig barnslige og pengesløsere som så samme filmen to ganger. Men jeg angrer ikke et sekund. Jeg og Mia fylte ut hverandres, Edward og Jacobs setninger, spiste happymeal, popcorn og kosa oss gløgg i hjæl. På vei hjem hadde jeg ekkel-opplevelse-med-taxi nr. 2. Da vi hadde sluppet av Mia sa jeg "Farol Barra Flat, barra" med god portugisisk sleng og mannen nikka fint bak rattet. Igjen insiterte taximannen på å kjøre den indre veien, og siden jeg ikke klarer å protestere på portugisisk hadde jeg ikke mye valg. Det var jo veldig synd. Denne tilsynelatende hyggelige taximannen tok meg rett og slett med på en rundtur i Salvador halv 1 på natta. Jeg turte absolutt ikke å protestere, siden han teknisk sett kunne voldtatt meg, rana meg eller satt meg av i favelaen så noen kunne gjort begge deler.. Jeg satt derfor pent i baksete mens taximannen suste av gårde på røde lys i 120. Da vi endelig ankom Barra Flat betalte jeg 25 reals istedet for 15 som jeg vanligvis ville gjort. DET kommer jeg ikke til å savne ved Salvador. De griske taxisjåførene som bare vil lure dumme gringas..

Vel. Nå skal jeg slutte å gå rundt grøten her. Jeg KLØR etter å fortelle om dagen i dag.
Wait for it... WAIT FOR IT... JEG HAR HOPPA I FALLSKJERM!!!! Jeg orker ikke å fortelle om hele prosessen før hoppet, men jeg kan fortelle deg at 4 timer søvn ikke er nok natten før et fallskjermhopp. I morgen får vi filmen av hoppet, og jeg har ikke sagt noe til mamma og pappa, så ikke si noe dere der hjemme. Regner ikke med at mamma har forstått hvordan en blogg fungerer ennå.
Det var en ubeskrivelig følelse. Helt seriøst. Jeg klarer ikke å sette ord på det, og når jeg skriver om det nå kiler det i magen og fingrene trommer på tastaturen for jeg blir så innmari ivrig! Jeg var den siste av 6 jenter til å hoppe, og mannen jeg hoppet med lurte på om jeg ikke ville hoppe med hodet først. Altså STUPE FRA 10 000 FOT I 200 KM/T!!!!! Jeg sa selvfølgelig ja, og noen minutter senere var jeg på vei ned. aefhioaudshrfuhadciewufhipu ghriuafhdioH.. JEG HAR IKKE ORD!! Om dere noen gang får sjansen: TA DEN! uansett hvor mye høydeskrekk du har, uansett hvor redd du er for å fly, det har ingenting å si!! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv, jeg klarte ikke å skrike høyt nok, jeg glemte å puste og tankene var ustyrlige. De 30-45 sekundene jeg var i fritt fall føltes ut som en evighet, og når han utløste skjermen var det eneste jeg kunne stamme fram på engelsk "I WANNA GO AGAIN" og "OH MY GOOOD". Jeg fikk styre fallskjermen og pekte på forskjellige ting jeg lurte på hva var. Det føltes ut som jeg hadde krympa og svevde over et kjempestort kart.

Jeg kunne fortsatt i evigheter, men skal gi meg nå. Snart. Først må jeg fortelle om ekkel-opplevelse-med-taxi nr.3. På vei hjem fra Cheiro måtte jeg ta taxi aleine. Mia, Oda og Kristina fulgte meg til en tilsynelatende oppegående taxi. Denne gangen tok vi den "ytre" veien, altså veien langs sjøen som jeg nesten kan i søvne nå. Vi hadde så vidt kommet rundt svingen før taxien stoppa. Nei, det var ikke taximannen som stoppe på rødt lys (gud forby), men BILEN STOPPA, uten taximannens hjelp. Han så betryggende bak på meg, og jeg skjønte fort at dette skjedde regelmessig. Han åpna panseret, fikla litt og vips starta bilen igjen. Men det var fortsatt et stykke igjen til farol barra flat, og i den slake oppoverbakken i Ondina stoppa bilen igjen. Taximannen måtte under panseret to ganger før han fikk starta bilen og jeg gjorde meg klar for å bli rana. Heldigvis slapp jeg det. Mannen starta bilen og forklarte meg pent problemet. På portugisisk selvfølgelig, så jeg kan ikke si 100% sikkert at det var bilen han snakket om, men jeg tipper det. Jeg overlevde denne ekkel-opplevelse-med-taxi også, og fra nå skal jeg GÅ dit jeg skal. Nå må jeg sove litt før jeg skal på stranda og kose meg i morgen. Kanskje jeg skal pakke litt og. Vi sees før vi aner det!