Home, Sweet Home.

Ja, jeg er nesten en uke for seint med å skrive "jeg har endelig kommet hjem" innlegget mitt, men jeg har vært usikker på om jeg skulle gidde det. Alikevel har jeg etter en snau uke hjemme i Norge funnet ut at jeg skal fortsette bloggingen litt til. Jeg har tross alt venner utenfor kongsberg som sikkert har mye glede av å lese lange, kjedelige innlegg om dagene mine som inneholder absolutt ingenting. Om de ikke bryr seg kan jeg blogge for meg selv og en og annen fjortiz som kikker rundt på ukjente blogger og legger igjen en kommentar for å sanke lesere på sin egen blogg.
Siden jeg kom hjem fra 30gradersvarmedeilige salvador har jeg for det meste hatt et gigantisk smil spikra opp i det fortsatt-litt-brune ansiktet mitt. Jeg har gitt lange klemmer til bestemødre, bestefar, onkler, tante og det som finnes av slektninger. Jeg har spist BLT to ganger og allerede sett Lisa igjen. Jeg har vært våken til langt utover natten. Jeg har snakket med Kine til langt utover natten. Jeg har sett film med Kristine og Hege, langt utover natten. Og jeg har tilbrakt kvalitetstid med de fineste jentene i verden (minus noen som ikke har returnert til fødebyen ennå).

Jeg sier fortsatt "Obrigada". Jeg kaster stadig papiret i søpla i stedet for doen, og jeg blir fortsatt sjokkert over hvor kaldt man kan få det hver gang jeg går ut døra.

Jeg har gått fra en lang sommerferie til en lang juleferie. Hver dag jeg våkner føler jeg at det er julaften og vi snart skal pakke opp gaver og spise julemat. Men før den tid skal enda flere fine jenter komme hjem, enda fler bacardiflasker ofres og enda mer kvalitetstid bli brukt opp.

Om noen vil ha stygge julekort av meg er det bare å skrive adresse i kommentarfeltet. Jeg er beryktet for å ha de styggeste julekorta på juleverksted.

We Fly High

Gud. Da var det lenge siden jeg hadde blogga sist, og igjen må du forberede deg på et langt innlegg. Jeg veit det Tonje, det er bedre å blogge litt hver dag. Men de siste dagene har jeg rett og slett ikke hatt tid til å bruke kvalitetstid foran skjermen, og det er kvalitetstid jeg trenger for å blogge. Nå, i dette sekund, er det akkuratt 48 timer og 55 minutter til flyet letter fra Salvador. Tiden har gått så uendelig fort. Jeg kan faktisk ikke skjønne at jeg skal hjem om bare to dager. En del av meg skriker etter å gi store klemmer til de jeg er gla i, legge meg i et kaldt rom under en tjukk dyne, spise normal mat og faktisk få det man bestiller. I dag bestilte jeg peperonipizza, men fikk pizza med paprika. Da vi klaga lo de bare av oss. Jeg reiste i protest videre til Cheiro de Pizza som har den beste pizzaen i by'n, og etter jeg hadde reist satt Miriam foten ned. Vi slapp derfor å betale for pizza'n. Hu er kjekk hu derre Miriam. Men det var ikke dette jeg skulle fortelle... Den andre delen av meg har faktisk blitt gla i Salvador. Gla i de gale taxisjåførene som durer av gårde på portugisisk, til tross for at jeg har sagt minst tre ganger at jeg ikke snakker portugisisk og derfor ikke kan svare på noe av det de spør meg om. Store deler av folket er bare utrolig hyggelige og gode mennesker. Jeg har blitt gla i sola, vannet og det faktum at jeg svetter om jeg har på meg bukse før klokken 20.00, og også da svetter om jeg sitter ute. Jeg kan endelig sove gjennom hele natta i den brennende varmen. Nå er klokka 23.05 og det er 27 grader ute fortsatt. Jeg har blitt skikkelig gla i menneskene jeg har tilbrakt tid med de siste månedene, og gleder meg til å møte de igjen i Norge. Jeg putter automatisk papiret i søplebøtta i stedet for i do, og sier alltid Obrigada i stedet for takk.

Men så til de siste dagene. Jeg kan ikke engang huske hva jeg gjorde de forskjellige dagene, men jeg husker at det var på lørdag vi var på avslutningsmiddag med hele gateway. Det var utrolig koselig, og siden jeg drakk min egen velksomsdrink, pluss 4 andres, hadde jeg det innmari gøy. Vi hadde stol-leik og pyramidekonkurranse. Dessuten var det underholdning i form av vitser fra Kasper og Eirik bidro med å drikke en vinflaske på ca. 30 sekunder. Ja, Eirik Rauboti fra Kongsberg. Jeg blei stolt. Dessuten fikk vi diplom:

Etter middagen dro de fleste til Maddre, en utrolig bra uteplass for de som er gla i å danse. Har et par hjemme i Norge jeg skulle tatt med dit. Utpå kvelden hørte jeg en kjenningsmelodi i øret, det var vår kjære Lady Gaga med godlåta pokerface. Jeg begynte selvfølgelig å danse pokerfacedansen, men de andre bare lo. Ikke med meg, fordi de skjønte den interne dansen jeg gjorde helt for meg selv på gulvet, men av meg, nettopp fordi jeg var den eneste som kunne disse kule movesa. Da var'e likefør jeg satt meg ned å grein. I stedet lukket jeg øynene og lata som jeg var på beats, omsvermet av go'jentene mine. Vi blei overraskende tidlig lei. Jeg campa hos penthousejentene og vi stoppa på vår alles kjære McDonalds på hjemveien.

Og vips var siste lørdagen i Salvador over.

Søndagen dro vi på volleyballturnering. Det var visst worldcup, men vi fikk bare med oss herrefinalen. Etterpå kosa vi oss på stranda før turen igjen gikk til penthousen. Det var da jeg hadde ekkel-opplevelse-med-taxi nr. 1 av 3. Taximannen kjørte den "indre" veien, altså ikke den jeg pleier å kjøre og jeg kan forklare veien til. Jeg satt meg godtroende inn og sa "cardeal da Silva", han nikket pent og kjørte av gårde. Plutselig kom vi helt feil vei, og mannen begynte å spørre MEG om hvor han skulle kjøre. Jeg hadde jo ingen anelse, så jeg satsa på litt forskjellig. Heldigvis kom jeg helskinnet frem. Fra Penthousen dro Mia, Kristina, Oda og jeg videre til Salvador Shopping for å handle litt julegaver. Jeg og Mia ville på kino, og vi ville se New Moon enda en gang. Det ville ikke Oda og Kristina. Vi syntes de var kjempe teite og megasvikere, og de syntes vi var utrolig barnslige og pengesløsere som så samme filmen to ganger. Men jeg angrer ikke et sekund. Jeg og Mia fylte ut hverandres, Edward og Jacobs setninger, spiste happymeal, popcorn og kosa oss gløgg i hjæl. På vei hjem hadde jeg ekkel-opplevelse-med-taxi nr. 2. Da vi hadde sluppet av Mia sa jeg "Farol Barra Flat, barra" med god portugisisk sleng og mannen nikka fint bak rattet. Igjen insiterte taximannen på å kjøre den indre veien, og siden jeg ikke klarer å protestere på portugisisk hadde jeg ikke mye valg. Det var jo veldig synd. Denne tilsynelatende hyggelige taximannen tok meg rett og slett med på en rundtur i Salvador halv 1 på natta. Jeg turte absolutt ikke å protestere, siden han teknisk sett kunne voldtatt meg, rana meg eller satt meg av i favelaen så noen kunne gjort begge deler.. Jeg satt derfor pent i baksete mens taximannen suste av gårde på røde lys i 120. Da vi endelig ankom Barra Flat betalte jeg 25 reals istedet for 15 som jeg vanligvis ville gjort. DET kommer jeg ikke til å savne ved Salvador. De griske taxisjåførene som bare vil lure dumme gringas..

Vel. Nå skal jeg slutte å gå rundt grøten her. Jeg KLØR etter å fortelle om dagen i dag.
Wait for it... WAIT FOR IT... JEG HAR HOPPA I FALLSKJERM!!!! Jeg orker ikke å fortelle om hele prosessen før hoppet, men jeg kan fortelle deg at 4 timer søvn ikke er nok natten før et fallskjermhopp. I morgen får vi filmen av hoppet, og jeg har ikke sagt noe til mamma og pappa, så ikke si noe dere der hjemme. Regner ikke med at mamma har forstått hvordan en blogg fungerer ennå.
Det var en ubeskrivelig følelse. Helt seriøst. Jeg klarer ikke å sette ord på det, og når jeg skriver om det nå kiler det i magen og fingrene trommer på tastaturen for jeg blir så innmari ivrig! Jeg var den siste av 6 jenter til å hoppe, og mannen jeg hoppet med lurte på om jeg ikke ville hoppe med hodet først. Altså STUPE FRA 10 000 FOT I 200 KM/T!!!!! Jeg sa selvfølgelig ja, og noen minutter senere var jeg på vei ned. aefhioaudshrfuhadciewufhipu ghriuafhdioH.. JEG HAR IKKE ORD!! Om dere noen gang får sjansen: TA DEN! uansett hvor mye høydeskrekk du har, uansett hvor redd du er for å fly, det har ingenting å si!! Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg selv, jeg klarte ikke å skrike høyt nok, jeg glemte å puste og tankene var ustyrlige. De 30-45 sekundene jeg var i fritt fall føltes ut som en evighet, og når han utløste skjermen var det eneste jeg kunne stamme fram på engelsk "I WANNA GO AGAIN" og "OH MY GOOOD". Jeg fikk styre fallskjermen og pekte på forskjellige ting jeg lurte på hva var. Det føltes ut som jeg hadde krympa og svevde over et kjempestort kart.

Jeg kunne fortsatt i evigheter, men skal gi meg nå. Snart. Først må jeg fortelle om ekkel-opplevelse-med-taxi nr.3. På vei hjem fra Cheiro måtte jeg ta taxi aleine. Mia, Oda og Kristina fulgte meg til en tilsynelatende oppegående taxi. Denne gangen tok vi den "ytre" veien, altså veien langs sjøen som jeg nesten kan i søvne nå. Vi hadde så vidt kommet rundt svingen før taxien stoppa. Nei, det var ikke taximannen som stoppe på rødt lys (gud forby), men BILEN STOPPA, uten taximannens hjelp. Han så betryggende bak på meg, og jeg skjønte fort at dette skjedde regelmessig. Han åpna panseret, fikla litt og vips starta bilen igjen. Men det var fortsatt et stykke igjen til farol barra flat, og i den slake oppoverbakken i Ondina stoppa bilen igjen. Taximannen måtte under panseret to ganger før han fikk starta bilen og jeg gjorde meg klar for å bli rana. Heldigvis slapp jeg det. Mannen starta bilen og forklarte meg pent problemet. På portugisisk selvfølgelig, så jeg kan ikke si 100% sikkert at det var bilen han snakket om, men jeg tipper det. Jeg overlevde denne ekkel-opplevelse-med-taxi også, og fra nå skal jeg GÅ dit jeg skal. Nå må jeg sove litt før jeg skal på stranda og kose meg i morgen. Kanskje jeg skal pakke litt og. Vi sees før vi aner det!

Não entendo.

Er det noe jeg virkelig misliker å gjøre aleine i Brasil er det å kjøre taxi. Svært få taxier har radio, derfor blir det pinlig mye stillhet, som for eksempel i går. Jeg hadde tilbragt den solfylte dagen på taket til penthousejentene, og da jeg skulle vende hjem var det ingen andre som skulle samme vei. Jeg rekker ut den uskyldige, hvite armen min og vips kommer det en taxi forbi. Turen foreløp slik:

Vårin: "Oi, tudo bem?" (jadda, jeg prøver meg "Hei, hvordan går det?/alt bra?.. eller no)

Taximann: "Boa Noite"

Vårin: "Farol Barra Flat, por favor"

Taximann: "????"
Vårin: "Barra"

Taximann: "ah, siiiii"

Vårin: "......."

Taximann: (på portugisisk) "hvor kommer du fra?"

Vårin: "Norguega"
Taximann: "Aah, bacalao?"
Vårin: "si..????"

Taximann kjører av gårde på portugisisk.

Vårin: "Não entendo" ("jeg forstår ikke")

Taximann gir seg ikke...

Vårin igjen: "Não entendo"

Taximann: "Fala portuges?" (snakker du portugisisk?)
Vårin: "Não"

Taximann gir blaffen og fortsetter.

Vårin smiler høflig tilbake, uten å forstå et ord.

Taximann tar endelig et hint.

De 10 resterende minuttene består av total stillhet, inntil vi nærmer oss.

Vårin: "Aqui, por favor"..

Vårin gir taximannen penger.

Taximann: "Obrigado", og gir vekslepengene.

Vårin: "Obrigada, tscau" og iler ut av bilen.

Jeg gleder meg til å konversere med nye mennesker.. PÅ NORSK.

Nå forteller jeg heller dere om taxituren min enn å jobbe med eksamen. I morgen skal jeg opp i fotball. Praksis. Avslutning på mål. Hurra.

Nå skal jeg snakke med pappa på skype, suge til meg alt han har av kunnskap, rive ut internettkabelen og faktisk gjøre noe fornuftig. Om 20 timer har jeg juleferie. Med 30 grader i skyggen i Salvador i dag føles det mer som at sommerferien er rett rundt hjørnet.

I dag er det 1 uke og 2 dager til jeg reiser fra Salvador. 1 uke og 3 dager til jeg står på gardemoen. 1 uke og 4 dager til jeg spiser BLT med Kristine.

Jeg gleder meg.

To billetter til Mea Lua, por favor.

Hei og hopp.

Som dere kanskje skjønte fra forrige innlegg ble det fest etter eksamen på torsdag. Kvelden ble veldig bra, men også avsluttet tidlig. Vi skulle nemlig på favelatur klokken 10 dagen etter. "Favelatur?" tenker nok du. Da kan jeg si det at favela er et område hvor veldig fattige mennesker bor i veldig dårlige tilstander. De bygger rett og slett hus oppå hverandre, og bruker det de finner. Favelaen er ofte preget av mye kriminalitet, men vi besøkte en hyggelig favela, eller "luksusfavela", om du vil dra den så langt. Miriam, Lisa, Kristina, Oda og jeg møtter Valmir og Rodrigo utenfor skolen og reiste deretter videre til favelaen, alt ble jo selvfølgelig noe forskyvet siden vi befinner oss i Brasil hvor alt har "kine-tempo" (sorry, but it's true). Vel (med tanke på Valmir, hans lille fiat og trafikken) fremme møtte vi vår elskede Mestre Simba! Han var vår capoeira lærer. Jeg vil beskrive han som verdens snilleste og best trente 48 åring i live. Han dedikerer nærmest all sin tid til barna i favelaen, og arbeider for at de skal holde seg unna narkotika og bråk. De har derfor mulighet til å trene capoeira med han. Capoeira er mer enn bare sparking i ring og noe spesiell musikk og sang, capoeira har en veldig sunn filosofi som mestre Sambi lærer disse barna. Mester'n og barna hadde selvfølgelig en oppvisning, og jeg blir alltid like begeistret over hva de får til.

Etter oppvisningen gikk vi en tur i favelaen med Sambi og Valmir. I begynnelsen var vi rimelig skeptiske til om vi i det heletatt turte å ta bilder, men vi fant til slutt ut at så lenge vi holder oss nærme Sambi er vi trygge. Han har en utrolig respekt hos både unge og eldre. Dessuten møtte vi bare på hyggelige mennesker som smilte og vinket når vi pressa de bleike, lyse hodene våre inn de små dørene deres. Jeg var uendelig gla for at jeg trosset de trøtte øynene og ble med, for man burde virkelig se hvordan disse menneskene lever. Null kloakkanlegg, bittesmå hus, murgulv og alt annet de kan finne brukes for å holde huset oppe. Det er en vondt fattigdom å se, men alikevel et helt fantastisk humør menneskene som bor der har.

Elekriker'n som gjorde denne jobben hadde neppe lang utdanning.

Etter turen spiste vi (som liker) fisk på en lokalsjappe ved vannet. Forbi kom det en bil som solgte to annanas for 1 real, det tilsvarer ca. 3 norske kroner, FOR TO ANNANAS!! Vi slo selvfølgelig til.
Så vente vi snuta hjem, fikk et par minutter på øyet før vi reiste til Shopping Salvador. Der var planen å se New Moon, men det hadde også resten av Salvadors 13åringer planlagt, derfor var alle visningene utsolgt. I stedet trasket vi rundt et par timer og så 2012. I kveld har vi sikret oss billetter til New Moon, og jeg gleder meg som et barn.
Nå kan jeg like gjerne forklare overskriften og. Da vi skulle bestille billetter til New Moon (Lua Nova, på portugisisk), presterte jeg å be om 2 billetter til "Mea Lua". Mea Lua er absolutt ikke noe vampyrfilm, men et spark i Capoeira. Mea Lua= halvmåne. Du kan tro vi, og hun bak det skuddsikre glasset, lo. Til tross for at det ikke ble noe New Moon denne kvelden, fikk jeg kjøpt meg en suvernir:

Si hei til min nye yndlingskopp. Noen som har julegaveønske?

Annet enn å spise og se kino gjorde jeg svært lite. Hovedgrunnen er at jeg satt meg på do (og gjorde nummer to), da jeg plutselig oppdaget at "nei, jaggu. Her var det ikke noe papir". Trenger jeg å nevne at det var alkoholinntak på torsdagen, kvelden før? tror dere skjønner tegninga..
Jeg hadde heldigvis sagt ifra til Lisa at jeg gikk på do, så jeg tenkte at om jeg ventet lenge nok, ville hun komme å lete etter meg. Så der satt jeg. I 30 minutter. Ingen dekning på mobilen. Ingen engelsktalende rundt meg. Jeg lar det være opp til din egen kreativitet å tenke deg til hvordan jeg kom meg ut.. Og nei, Lisa kom ikke til unsetning. Hun hadde nemlig "ikke hørt" at jeg sa DO. Miriam og Lisa løp derfor rundt i 30 minutter, og til slutt konkluderte de med at jeg var kidnappet.

Nå må jeg kjøpe en toast toast til Lisa, siden vi stjal både toastjern og ost fra de på torsdag mens de fortsatt var på by'n.. Så kommer Mia, vi skal kose oss på taket og deretter sikle litt i salen på shopping Salvador.

toast er digg

Eksamen er levert. En flaske bacardi apple er fordøyd og i dette øyeblikk ligger er beruset Miriam ved siden av en beruset Vårin. Nå er det kun Veronica Mars som kan gjøre dagen komplett. I morgen er det tur til Favelaen klokka 10.00. Rart å si det, men; jeg gleder meg!

"legge et kirskebær på hodet og si takk og farvell"

Kan det ikke bare være over..

.. jeg snakkes selvfølgelig om eksamen.


Nå er jeg skikkelig lei.
I morgen på denne tiden har jeg en drink istedet for treningslæreboka i hånda, jeg hører musikk i stedet for bilene som kjører forbi, jeg skaper minner i stedet for lesing av energiomsetning, hypertrofi, kretsløp og treningsplanlegging, jeg er sosial i stedet for å låse meg inne med Miriam og pensum. I morgen er jeg fri.

Dagen i bilder:

Hadet treningslæreboka, styrkeboka og utholdenhetsboka.
Hei Veronica og Logan, søvnproblemer og eksamen.

Chapada Diamantina

Som jeg nevnte i forrige, korte innlegg, var jeg på tur i nasjonalparken som ligger ca. 7 timer med buss fra Salvador. To klin edru jenter, to mindre edru gutter satt seg på nattbussen tirsdag 10. november. Da klokka var like over fem neste morgen ble vi møtt på busstasjonen av en mann med "VORIN + 4" skrevet på en liten papplate. Jeg brydde meg lite om at det stod Vorin, med tanke på at vi faktisk ikke ante hva pousadaen vi hadde bestilt rom på faktisk het. Etter 2 planlagte + 3 ikke så planlagte timer på øye var de fire ungdommene klare for å utforske den fantastiske nasjonalparken. Når vi tar med oss to apekatter av mannfolk på tur, blir det veldig lite sti-vandring, og mye "vi kommer sikkert opp til toppen hvis vi går her", og "oi, ikke noe mere sti, hvis vi går litt midt i elva finner vi den sikkert igjen". Kim var selvfølgelig den som mista balansen midt i elva, og Kim var selvfølgelig den med sekken.

Kim og Richard langs stien.. i elva..

Kim meldte seg frivillig som Guide, og fortalte røverhistorier om nesten hvert tre og hver stein. Hadde jeg ikke visst at han var en skrønete bergenser kunne jeg trodd på noe av det.. Men bare noe.
Når vi hadde pause likte guttene å klatre på de store steinene. Therene og jeg likte å spise kjeks og se på.

Richard på den første store steinen.

Kim skulle jo ikke være noe dårligere, og blei derfor med opp på den neste idiotisk store steinen.

Kunne vist dere hundre morsomme bilder og snakka i evigheter over alt det latterlige Kim og Richard fant på, og alt det latterlige de fant på som jeg og Therene lot være å delta på. Men det blir nok for spesiellt interesserte.
Neste dag var vi med på guidet tur. Atså, men en profesjonell. Vi så fossefall, gikk i gruver, snorkla i gruver, blei bitt av myggen, så apekatter, så en okse med forferdelig store testikler, blei bitt av enda flere mygg, gikk på et fjell, fant rumpetroll, hadde fantastisk utsikt og sovnet i bilen på vei hjem. Her er et knippe bilder. Meg som snorkler i grotte, Therene med utsikt og Vårin med utsikt. Skikkelig turister er vi, og vi er stolte av det.

Kvelden ble tilbrakt med en kortstokk og en Vårin som følte seg rundlurt og måtte ta "bussruta". Hvis noen har spilt det før skjønner dere hva jeg mener. Saken ble ikke bedre av at vi måtte kjøpe sprit på plastflaske til 5 reals, som tilsvarer ca. 15 norske kroner. Det skriker kvalitet!

De siste dagene har jeg og Miriam veksla mellom edderkoppkabal og treningslære. Når Miriam lukker øynene finner jeg tilbake til Veronica Mars, en gammel flamme. Hun får meg alltid til å le, og Logan får meg alltid til å sikle. Rekker nok et par episoder før jeg må sove. Sol og treningslære kaller allerde klokken 8 i morgen på taket.